«Frisk».

Jeg kunne ikke helt skjønne det, når jeg åpnet opp nettstedet her i dag, at det siste innlegget ble skrevet 31.desember. Det er snart 7 måneder siden. Mer enn et helt halvt år. Ganske mye har skjedd dette siste, halve året. Jeg fikk 15 strålebehandlinger i januar, noe som gikk utrolig bra. Kroppen tålte strålene godt og det eneste bivirkningen jeg fikk var kløe ett par uker etter at behandlingen var ferdig, noe som er forventet og en standard bivirkning hos de alle fleste. Ellers så har jeg fått herceptin og perjeta hver tredje uke. På tirsdag som var fikk jeg dose nr 16 av 17, min nest siste. 2. august er datoen der jeg får min aller siste behandling med antistoffer. Det er nøyaktig en uke fra «årsdagen» da jeg fikk den første EC90-kuren i Oslo og det er en utrolig merkelig følelse å tenke tilbake på den dagen. Det føles utrolig lenge siden.

Mandag 15.juni var jeg inne på en litt tidlig 1 års kontroll på Radiumhospitalet. Onkologen tok først en klinisk undersøkelse og konstaterte at alt kjentes greit ut («Du har et veldig enkelt og greit bryst å undersøke. Lite kjertler og forholdsvis mykt.» Jo takk!). Han var veldig fornøyd og kalte meg faktisk for en «stjernepasient». Uten å ville risikere å høres ut som en skrytepave (janteloven gjelder jo i aller høyeste grad), sa han at måten jeg hadde taklet det å få denne sykdommen på var en stor medvirkende årsak til at det var gått så bra som det har gjort. Åpenhet, refleksjon, det å dele tanker og erfaringer i ulike forum, holde seg aktiv og i bevegelse og ikke minst være litt bevisst på hva en putter i seg, er alle ting som har vært med på å hjelpe meg. Og for ikke å glemme en stor faktor; Å LEVE. Å ha det bra med både meg selv og med de rundt meg. Bevisst velge vekk stressfaktorer og senke kravene en setter til seg selv. Under koronaen ble jo dette ganske enkelt. Jeg synes faktisk det har vært helt nydelig å kunne ta en «time out» fra den travle hverdagen som vi kjenner. Ha ungene hjemme på hjemmeskole, ikke ha noen aktiviteter å kjøre til og hente på. Senke skuldrene og bare være sammen. Det har vært deilig.

Synes dette her duftlyset hos Sanela var så fin…. Det summerer det jo ganske greit opp!

Nå har jo jeg aldri følt meg så voldsomt syk, men når jeg ser tilbake på noen av bildene som er tatt så ser jeg jo at jeg ikke alltid så direkte frisk ut. Heldigvis er det ikke dette som har vært hovedfokus det siste året. Det jeg tar med meg er faktisk følelsen av takknemlighet over å ha så mange støttespillere, venner og familie rundt meg som har vært der for meg i oppturer og nedturer. Ydmykhet for å bo i en velferdsstat der jeg har fått tilgang på medisiner og behandling som har gjort meg frisk.

Når jeg tenker tilbake på året som er gått en det noen ting jeg husker bedre enn andre og som jeg kommer til å ta med meg for resten av livet. Dette på tross av å ha en såkalt «chemo-brain» (Chemo brain is a common term used by cancer survivors to describe thinking and memory problems that can occur during and after cancer treatment.. https://www.mayoclinic.org/diseases-conditions/chemo-brain/symptoms-causes/syc-20351060).

Noe av det skumleste jeg har gjort i hele mitt liv er å klippe av meg alt håret. Heldigvis hadde jeg med meg et knippe av de aller beste venninnene mine på «Fleinefesten» og jeg kommer aldri aldri aldri til å glemme hvor redd jeg var når jeg satt i frisørstolen og frisøren barberte meg med maskinen. Lyden og følelsen av håret som bare forsvant etterhvert som det ble klippet. Og hvor godt det var når Kikka kom å holdt meg i hånda mens tårene trillet. Snakk om begravelses-stemning selv om det «bare» var hår. Heldigvis gikk det jo bra, og når det kommer til stykke, har jeg faktisk en ganske fin hodefasong. Flaks! Parykken var jo også kjøpt inn og aldri har jeg hatt så fint og tykt hår.

En av de første tingene jeg spurte om på sykehuset når jeg ble syk var om jeg fremdeles kunne feire 40 årsdagen min. Veldig vittig å tenke tilbake på egentlig. En heilt nydelig kreftsykepleier som holdt meg i hånda mens en radiograf satt inn markører i kreftsvulstene i brystet, og det jeg var mest bekymret over var om jeg fremdeles kunne gjennomføre feiringa som jeg hadde planlagt. 40 årsdagen gikk som planlagt og 28. september var vi nesten 70 venner og familie som feiret sammen. Det ble en veldig spesiell feiring for samtlige, med både latter og tårer. Heldige meg som har så mange fantastiske mennesker rundt meg som ville komme å feire! Mange hadde gått sammen i spleiselag og jeg klarte ikke å holde tårene tilbake når jeg fikk en helt ny varmepumpe og attpåtil masse penger og enda flere gaver! Synge fikk jeg også gjort, og ALDRI har jeg kjent så mye styrke og kjærlighet fra de rundt meg når vi sang «We are the world» og «I get by with a little help from my friends».

Alle som har brukt parykk vet at det klør litt selv om det er ekte hår og jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg visste at parykken kom til å ryke litt utpå kvelden. På bakgrunn av det hadde jeg tatt med meg en rød jumpsuit som passer litt bedre med bart hode kontra den babyrosa kjolen jeg hadde gått med frem til da. Det var nesten ingen som visste at jeg skulle skifte, så når jeg kom inn uten hår i en knall rød jumpsuit under refrenget til «Bare så du vett det» ble det både jubel, tårer og klemming. Helt uforglemmelig. Til og med trubaduren som var hyra inn for kvelden,ble så tatt på senga at han røyk en streng på gitaren!

Heldige meg som har gode venner i England. Seks stykker tok turen til Norge kun for å være med å feire bursdagen min.

Foruten venner og familie, har jeg en helt fantastisk arbeidsplass som har vært enormt støttende dette året. Rosa sløyfe-løpet 2020 er også noe jeg aldri kommer til å glemme. Synet av alle de rosakledde kollegene mine med barn og partnere som stod oppstilt og venta på meg og ungene der alle hadde på seg t-skjorter der det stor «Æ løber for Beate» er uforglemmelig. Barnehagen hadde betalt deltakeravgiften for samtlige og Sanela hadde organisert t-skjorter til alle sammen, som alle hadde betalt for sjøl! Mamma og mine tanter som heiagjeng, venner og alle som var med å løp for denne viktige saken. Og ikke minst at de hadde tipsa FVN som skrev reportasje (som reporteren forøvrig dro fram som den saken han huska best fra året 2019). Jeg har faktisk ikke ord som kan beskrive alle de følelsene jeg sitter igjen med. Toppen av kransekaka var at vi vant pokalen for den bedriften som hadde flest påmeldte! Da var lykken komplett!

Det er jo garantert mange mange flere opplevelser som har rørt meg og som jeg tar med meg videre, men disse store opplevelsene her skiller seg ut.

Jeg har vært heldig å danne en del nye vennskap dette året. Noen har jeg blitt kjent med gjennom sykdommen og noen vennskap har gjenoppstått etter mange år. Det er fint å ha noen som vet hva du går igjennom og hvilke følelser og tanker du har og kan få, og disse nydelige damene som jeg har blitt kjent med; Chris, Mette, Mona, Liv og Ingunn, har vært en stor del av sykdomsforløpet mitt. Altså, hvem skulle tro at en gleda seg til å få cellegift på sykehuset hver uke?! Det er kun pga disse nydelige damene. Det setter livet også veldig i perspektiv, for 15.desember 2019, døde Chris etter 2,5 år med brystkreft. Hun ble 32 år. På tross av å kun kjent henne i kort tid, kommer jeg aldri til å glemme henne og ho vil for alltid være et forbilde og motivator for måten hun taklet sykdommen på.

Fine, nydelige, livsglade Chris.

Jeg har fått utrolig mange positive tilbakemeldinger på denne bloggen her og det betyr mye. Det har vært et godt middel for å kunne bearbeide alle følelsene som jeg har hatt og fått etterhvert som tiden har gått. For meg har det vært veldig terapeutisk å sette ord på ting og dele det med omverdenen mens jeg har stått oppi det, men nå som jeg har blitt frisk (forhåpentlig for godt), kjenner jeg at bloggen er noe som hører til sykdomsperioden min. Nå er det er nytt fokus, og på sett og vis er det nå den virkelige jobben begynner. Det er ikke å stikke under en stol at behandlingen har gjort noe med meg og kroppen min. Jeg er ikke den samme personen som jeg var 18.juli 2019, hverken fysisk eller psykisk. Selv om jeg på mange måter føler meg frisk, er ikke kroppen og hodet mitt like sterk som jeg var før jeg ble syk. Jeg blir fortere sliten, tåler mindre lyd og bråk, klarer ikke holde fokus like bra som før og må ta mer hensyn til meg selv. Jobben med å finne ut hvem jeg er nå og hvor mye jeg tåler nå, har akkurat begynt. «Det er ikke viljen det står på», tuller meg og en god kompis ofte med, og det er faktisk veldig mye i det. Jeg vil så gjerne være som jeg var før jeg ble syk, jeg skulle ønske jeg var det, men det er jeg ikke.

Samtid, nå som det ser ut som det går bra, er jeg faktisk veldig glad for at jeg fikk oppleve dette året. Det å få kreft er ikke noe roper hurra for, men det har vært en uvurderlig opplevelse og erfaring på godt og vondt. Ikke bare for meg, men også for Maia og Mathias, familien og de andre nærmeste. Det er en påminner på at EN MÅ LEVE mens en kan! Onkologen på Radiumhospitalet sa at de ikke sier at en er frisk etter kun ett år, men at jeg nå pr def «kun» er kreftfri. Likevel er prognosene gode og det er ingen grunn for at jeg skal få tilbakefall. Ingen vet hva fremtiden bringer, og som Forrest Gump sier; «Life is like a box of chocolate, you never know what you’re gonna get». Sånn er jo livet også egentlig, ett lotteri. Akkurat i år trakk jeg vinnerloddet, og det håper jeg varer for resten av livet. Uansett hva som skjer føler jeg meg som verdens heldigste for jeg har et fantastisk nettverk rundt meg, og det har kun har vokst og blitt sterkere det siste året. Jeg gleder meg til fremtiden. Ta vare på hverandre og husk å leve! Livet er akkurat her og nå, imorra kan alt være annerledes.

Publisert av superbeate.com

Jeg er en helt vanlig jente, mamma til to nydelige barn på 8 og 10 år. Akkurat startet behandling for brystkreft med spredning til lymfene og har lyst til å dele både oppturer og nedturer med de som har lyst til å lese. Ved å dele og å være åpen kan jeg kanskje være med på å bidra til at kreft blir litt mer "menneskelig" og ikke bare blir forbundet med død. Håper du vil være med på reisen min. :)

Bli med i samtalen

3 kommentarer

    1. Så utrolig flott å høre! D er akkurat derfor jeg hadde lyst til å dele, hvis andre kan kjenne seg igjen i d jeg har skrevet og vært igjennom og d kan være til hjelp for andre, er d ingenting som er bedre enn d. Tusen takk for tilbakemelding og masse lykke til videre! ❤️

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: